Begynnelsen på en bra dag...

(søte lille terasssen min)

Min perfekte morgen er en kaffe latte og en moden mango på tarassen mens solen begynner og titte fram, jeg har såvet 7-8 timer og våknet av meg selv før alarmen har ringt. Tidlig morgen, nydusjet, men har ennå ikke sagt et ord (jeg liker ikke å snakke om morgenen); fingrene glir gjennom saftig, sterkgult fruktkjøtt som skilles fra det rødgrønne skinnet i en sveipende, våt bevegelse som får fruktsaften til å renne som små solelver. Etterpå - slikk fingrene rene. Alt dette før dagen egentlig har begynt.

Hva utgjør din perfekte morgen?

so, this is me

Etter støtte fra dere andre bloggere har jeg nå bestemt meg for og stå fram.
Takk for all støtte.
Såm, dette er meg: silje :)

Ikke lenger et mysterie?

Vell, jeg har tenkt og tenkt, og har kommet fram til at jeg trenger litt hjelp til denne avgjørelsen….

Jeg har tenkt og gjøre en del forandringer her på bloggen min.
Jeg vill gå ut me bilder og jeg vill utlevere min egen person, så innleggene mine blir kanskje ikke helt som tidligere, men jeg skal gjøre mitt beste for at bloggen fortsatt skal være spennende og personlig, men innleggene blir kanskje ikke like intime, men litt mer som en dagbok.
Fram til nå har det vært en del dikt og sitater osv, jeg vill fortsette med sånne ting, det er en fin inspirasjonkilde, og det er sånne småting som hjelper meg gjennom hverdagen. Jeg håper på og få litt flere lesere, nå som også nære venner og bekjentekan lese bloggen min. Uten om dette så vil jeg bare si at dette blir en personlig blogg, jeg vill ikke legge ut om min familie eller om arbeidsplassen min,
siden det ikke passer seg helt :)
Tør jeg dette? Det er litt skummelt og utlevere seg på denne måten, men jeg vil bare stå fram og vise at helt normale personer også har sine oppturer og nedturer. Og at man ikke skal dømme boken etter omslaget, for det er mangen som tror jeg er både naiv og godtroene, alltid glad å smilenes, men saneheten, om hva jeg har vært igjennom i livet er det ikke like mangen som vet. Jeg synes det er viktig og vise at selv om du har hatt en vanskelig oppvekst så kan du gjøre det bra i livet, komme deg opp og fram, for vanskelige ting gjør deg bare sterkere. Jeg føler vertfall at alt jeg har gått igjennom i livet har gjort at jeg hver dag prøver og være en bedre person.

Hva syns dere, Skal jeg gjøre det?

Because you live, i live...

I dag har jeg vasket leiligheten, solt meg og lest i boka mi, bakt kake og laget stor middag til gjestene i suprise babyshower jeg holdt for en av mine beste venninder. Så pakket jeg, for imårra etter jobb så reiser jeg avgårde mot kr.sand. En dag nærmere dyreparken!!!!

Sitter i senga mi og skriver, gutten min ligger vedsiden av meg og snorker som et udyr, men jeg tror aldri jeg ville vært foruten, snorkingen er så gjennomført at jeg tror det er noe som har tatt mangen års erfaring, hehe...

Jeg Trenger Deg

Jeg trenger deg. Jeg har aldri forsøkt å forklare deg hvor inderlig, jeg tenker at denne kunnskapen kanskje kan misforstås og føles som en byrde. Det er ikke meningen. Jeg vil ikke vær noe lodd for deg. Men jeg trenger deg,

Jeg trenger deg ikke så ofte, eller så mye av gangen. Jeg trenger ikke huden din eller hånden din eller blikket ditt eller måten du går på, dypt begravet i en tanke. Jeg liker disse tingene, men jeg trenger dem ikke. Det jeg trenger, er deg. Denne høyst flyktige sammensetnigen av egenskaper og erfaringer vi kanskje kan kalle sjel, eller essens, eller noe helt annet. Det som gjør deg til mer enn en kropp. Dette trenger jeg.

Jeg trenger deg ikke her, ikke nær meg, ikke i samme by, ikke i samme land. Jeg trenger deg ikke ved siden av meg på gaten, i sengen min eller ved siden av meg i kinomørket. Jeg trenger deg ikke på telefonen eller på pub. Jeg trenger deg ikke på ferie, jeg trenger deg ikke på en mandag, jeg trenger deg ikke til nyttår. Men jeg trenger deg.

Jeg trenger ikke så mange. Jeg liker det, men jeg trenger det ikke. Men du er et behov for meg. Du kan være på andre siden av planeten, det går fint, du kan gifte deg eller bli eremitt eller flytte inn der jeg bor. Alt sammen går like bra, så lenge du finnes. Det er alt jeg trenger. Det er så lite at det blir helt enormt. Jeg trenger at du er. Det gjør det så mye bedre å være meg.

Jeg vet ingen andre som gjør det så bra som du.

Kall det utfordringer, ikke problemer

Livet er som barndommens stigespill, umuligt og komme seg igjennom uten å ramle ned noen stiger.... Men sånn er det for alle, jeg har bestemt meg for at jeg skall begynne og prøve og skrive noen mer posetive innlegg om dagligdagse ting. Gjerne flere oppmuntrene innlegg. Jeg har vanskelig for og skrive om dagligdagse ting, fordi som oftes skriver jeg mest og best når jeg er litt deprimert. Men nå er det sommer, og bloggen min gjennspeiler som regel følelsene mine, og for tiden har jeg det ganske okei :)

Gleder meg forresten utrolig mye til helga, skal reise med venner ned på hytta til "svigers", så skal vi i kr.sand dyrepark på lørdagen. Og som den lille ungen jeg er inderst inne, klarer jeg ikke skjule hvor mye jeg gleder meg, hehe! Flaut og innrømme, men som en klok person(?) en gang sa: man er ikke voksen før man innrømmer barnet i seg.
Føler bloggen jeg som regel er inne og leser på er relativt stillestående for tiden, så det er vist
ikke bare jeg som har blogg-tørke. Men, jeg lover, jeg skal prøve og blogge oftere.
Promise!<3

Pusset opp..

Nå har jeg pusset opp bloggen litt, syntes det var på tide med litt forandring :)
Akkuratt som live mitt, er hode også uryddig, jeg driver stadig og ommublerer, rydder, kaster, prøver og gjemme bort ting, tanker....

Jeg har aldri forstått hvordan man kvitter seg med sorg, med smerte, med tanker som ødelegger, med idéer man aldri burde hatt. I likhet med alt det gode kan jeg aldri få det til å forsvinne. Det er i stedet en evig ryddeaksjon hvor alt flyttes på, omarrangeres og pakkes ned til passe størrelse, legges et sted hvor det er vanskelig å nå. Helt til jordskjelvet kommer og ingenting lenger er på plass.

venn...

Du er min venn. Dette kan jeg si til deg, uanstrengt, og mene det som jeg sjelden har ment det før, du er min venn, en slik venn jeg brekker ryggen for om det trengs, en slik venn jeg gir bort en nyre til. Du er en slik venn jeg ikke trenger å snakke så ofte med for å vite at du fortsatt er en venn, det er ikke noe behov for de stadige oppdateringene om hva som skjedde på jobben og hva hun sa og han sa og når de sa det, du trenger ikke vite hva jeg spiste til middag i går og jeg trenger ikke vite hvem du kysset sist. Det er ikke slike venner vi er.

Du er en slik venn som får meg til å føle meg mindre alene. Du er en slik venn som bekrefter og avkrefter med samme tyngde, som ikke lar meg slippe unna med noe, som bare spør når du virkelig vil vite noe. Du er en slik venn som er helt villig til å ta de fullstendig endeløse og svar-anorektiske diskusjonene om alt det som er så mye større enn oss, og du er en slik venn jeg vil beskytte og redde ut fra et brennende hus om det så skulle bety at jeg dør selv.

Noen ganger har jeg sett deg uten at du har sett meg. Du går i gatene uten å bli lagt merke til, tenker kanskje (sikkert) på noe du kanskje kan fortelle meg om en dag (eller kanskje ikke, det er opp til deg), og jeg blir glad av å se deg, selv på avstand, fordi jeg vet at jeg har funnet deg, og jeg ler av menneskene som ikke ser deg, fordi jeg vet hva de går glipp av. Du er min venn. Det er nesten det beste jeg vet.

Noen ganger....

Noen ganger er alt helt perfekt, selv om det er mye som ikke fungerer. Jeg tenker at det er fordi det plutselig kommer et glimt av noe, et slags løfte om at lengselen din skal bli til virkelighet. En eller annen dag skal det bli slik du vil, og vissheten om fremtiden gjør nåtiden fullkommen.