venn...

Du er min venn. Dette kan jeg si til deg, uanstrengt, og mene det som jeg sjelden har ment det før, du er min venn, en slik venn jeg brekker ryggen for om det trengs, en slik venn jeg gir bort en nyre til. Du er en slik venn jeg ikke trenger å snakke så ofte med for å vite at du fortsatt er en venn, det er ikke noe behov for de stadige oppdateringene om hva som skjedde på jobben og hva hun sa og han sa og når de sa det, du trenger ikke vite hva jeg spiste til middag i går og jeg trenger ikke vite hvem du kysset sist. Det er ikke slike venner vi er.

Du er en slik venn som får meg til å føle meg mindre alene. Du er en slik venn som bekrefter og avkrefter med samme tyngde, som ikke lar meg slippe unna med noe, som bare spør når du virkelig vil vite noe. Du er en slik venn som er helt villig til å ta de fullstendig endeløse og svar-anorektiske diskusjonene om alt det som er så mye større enn oss, og du er en slik venn jeg vil beskytte og redde ut fra et brennende hus om det så skulle bety at jeg dør selv.

Noen ganger har jeg sett deg uten at du har sett meg. Du går i gatene uten å bli lagt merke til, tenker kanskje (sikkert) på noe du kanskje kan fortelle meg om en dag (eller kanskje ikke, det er opp til deg), og jeg blir glad av å se deg, selv på avstand, fordi jeg vet at jeg har funnet deg, og jeg ler av menneskene som ikke ser deg, fordi jeg vet hva de går glipp av. Du er min venn. Det er nesten det beste jeg vet.