So many WHY'S....

Hvorfor er det sånn at di små tingene vi så ofte blir glad for, glemmer vi og gjøre mot/til andre?
For eksempel smile til en fremed på gata, spøre jenta/gutten me den fine genseren hvor di har kjøpt den, fortelle kassedama på lokalbutikken at hun passet den nye hårklippen, fortelle en venn at du syns di har kul klesstil, eller si til noen du bryr deg om at du er glad i dem. Det er så små ting her i livet som skal til for og lyse opp noens dag.

Igår foreksempel var jeg på kvadrat (lokalt kjøpesenter) og dama i kassa på bik-bok lurte på hvor jeg hadde kjøpt t-skjorta mi, fordi hun syns den var så søt. (jeg hadde på meg en grå t-skjorte med en my litle pony i alle regnbuensfarger.) Eller sist uke på jobb så var det en dame som synst jeg sminka meg så pent og lurte på hvilken maskara jeg brukte.
Og sånne ting er så hyggelig og høre, men vi glemmer så ofte og fortelle eller spørre den personen det gjelder. Noen ganger, når det gjelder oss jenter handler det kanskje litt om sjalusi også? det er ofte jeg tar meg selv i og skjule på pene jenter/gutter jeg ikke kjenner og tenke stygge tanker, men sannheten er at jeg kjenner hun/ham ikke. Og di kan være frivillige på aldershjemmet for alt jeg vet. (skam meg, jeg gremmes over meg selv hver gang jeg får slike tanker)
Ærligtalt, hva skjedde med behandle andre sånn du selv vill bli behandlet? Har det forsvunnet blandt dagens ungdom?


Jeg har så mangen hvorfor jeg vill stille..
Hvorfor blinker stjernene og hvorfor dør di?
Hvorfor fins det forskjellsbehandling og rasisme, når vi alle er laget på samme måte?
Hvorfor kjenner jeg vinden og guds kjærlighet men klarer ikke se dem?
Hvorfor må mennesker sulte når det fins så mye mat?
Hvorfor blir vi syke, når det finnes så mangen medisiner?
Hvorfor skal man liksom slutte og leke, bare fordi man er "voksen"?

Jeg kunne fortsatt i en evighet, og jeg har tenkt og fortsette og stille spørsmål til ting rundt meg, så lenge jeg lever, selv om jeg ikke alltid får det svaret jeg har lyst på, og noen ganger får jeg ikke svar i det hele tatt.
Og jeg håber ikke at neste gang jeg spør hvorfor, at jeg blir svart med jo derfor! Det er det verste jeg vet, hehe :)

Bekymring er som en gyngestol: den gir deg noe og gjøre, men den får deg ingen steder.

Jeg har begynt og tenke over hvor ofte jeg intar alkohol, og det er ca hver helg.
Er det for mye? Det er ikke alltid jeg drikker meg full, men det blir alltid et par øl eller ei flaske vin.
Jeg er egentlig ikke en sånn som e så spessielt glad i smaken av alkohol, men cider og noen forskjellige viner går godt ned.
Egentlig liker jeg også en iskald pils på en solfull dag, men det gjør jeg ikke så ofte.
Men uans, over til hva jeg skulle fram til, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg hadde noen mening med dette innlegge, for uten og fortelle alle andre om mine drikke-vaner, hehe!
Er dere sånn som meg som drikker så og si hver helg? Burde jeg i en alder av 21 roe ned drikkingen til mere spessielle anledninger? Eller er jeg enda ungdom og kan leve livet noen år til? hehe.....
Det verste er at i mine eldre dager har jeg lagt merke til at bakrusen blir særdeles mye verre enn det den var da jeg var tenåring, jeg fungerer så og si ikke dagen etter jeg har intatt en del mengder alkohol....
Hør på meg da, snakker som jeg skulle vært eldgammel, but thats not the case... heldigvis ikke enda ;)

Et lite sitat som jeg liker så godt:

«Hvilken vei skal jeg ta?» spør Alice.
«Hvor skal du?» svarer katten.
«Det vet jeg ikke,» svarer Alice.
«Da kan du ta den veien du vil,» svarer katten.
Lewis Carrol

Begynnelsen på en bra dag...

(søte lille terasssen min)

Min perfekte morgen er en kaffe latte og en moden mango på tarassen mens solen begynner og titte fram, jeg har såvet 7-8 timer og våknet av meg selv før alarmen har ringt. Tidlig morgen, nydusjet, men har ennå ikke sagt et ord (jeg liker ikke å snakke om morgenen); fingrene glir gjennom saftig, sterkgult fruktkjøtt som skilles fra det rødgrønne skinnet i en sveipende, våt bevegelse som får fruktsaften til å renne som små solelver. Etterpå - slikk fingrene rene. Alt dette før dagen egentlig har begynt.

Hva utgjør din perfekte morgen?

so, this is me

Etter støtte fra dere andre bloggere har jeg nå bestemt meg for og stå fram.
Takk for all støtte.
Såm, dette er meg: silje :)

Ikke lenger et mysterie?

Vell, jeg har tenkt og tenkt, og har kommet fram til at jeg trenger litt hjelp til denne avgjørelsen….

Jeg har tenkt og gjøre en del forandringer her på bloggen min.
Jeg vill gå ut me bilder og jeg vill utlevere min egen person, så innleggene mine blir kanskje ikke helt som tidligere, men jeg skal gjøre mitt beste for at bloggen fortsatt skal være spennende og personlig, men innleggene blir kanskje ikke like intime, men litt mer som en dagbok.
Fram til nå har det vært en del dikt og sitater osv, jeg vill fortsette med sånne ting, det er en fin inspirasjonkilde, og det er sånne småting som hjelper meg gjennom hverdagen. Jeg håper på og få litt flere lesere, nå som også nære venner og bekjentekan lese bloggen min. Uten om dette så vil jeg bare si at dette blir en personlig blogg, jeg vill ikke legge ut om min familie eller om arbeidsplassen min,
siden det ikke passer seg helt :)
Tør jeg dette? Det er litt skummelt og utlevere seg på denne måten, men jeg vil bare stå fram og vise at helt normale personer også har sine oppturer og nedturer. Og at man ikke skal dømme boken etter omslaget, for det er mangen som tror jeg er både naiv og godtroene, alltid glad å smilenes, men saneheten, om hva jeg har vært igjennom i livet er det ikke like mangen som vet. Jeg synes det er viktig og vise at selv om du har hatt en vanskelig oppvekst så kan du gjøre det bra i livet, komme deg opp og fram, for vanskelige ting gjør deg bare sterkere. Jeg føler vertfall at alt jeg har gått igjennom i livet har gjort at jeg hver dag prøver og være en bedre person.

Hva syns dere, Skal jeg gjøre det?

Because you live, i live...

I dag har jeg vasket leiligheten, solt meg og lest i boka mi, bakt kake og laget stor middag til gjestene i suprise babyshower jeg holdt for en av mine beste venninder. Så pakket jeg, for imårra etter jobb så reiser jeg avgårde mot kr.sand. En dag nærmere dyreparken!!!!

Sitter i senga mi og skriver, gutten min ligger vedsiden av meg og snorker som et udyr, men jeg tror aldri jeg ville vært foruten, snorkingen er så gjennomført at jeg tror det er noe som har tatt mangen års erfaring, hehe...

Jeg Trenger Deg

Jeg trenger deg. Jeg har aldri forsøkt å forklare deg hvor inderlig, jeg tenker at denne kunnskapen kanskje kan misforstås og føles som en byrde. Det er ikke meningen. Jeg vil ikke vær noe lodd for deg. Men jeg trenger deg,

Jeg trenger deg ikke så ofte, eller så mye av gangen. Jeg trenger ikke huden din eller hånden din eller blikket ditt eller måten du går på, dypt begravet i en tanke. Jeg liker disse tingene, men jeg trenger dem ikke. Det jeg trenger, er deg. Denne høyst flyktige sammensetnigen av egenskaper og erfaringer vi kanskje kan kalle sjel, eller essens, eller noe helt annet. Det som gjør deg til mer enn en kropp. Dette trenger jeg.

Jeg trenger deg ikke her, ikke nær meg, ikke i samme by, ikke i samme land. Jeg trenger deg ikke ved siden av meg på gaten, i sengen min eller ved siden av meg i kinomørket. Jeg trenger deg ikke på telefonen eller på pub. Jeg trenger deg ikke på ferie, jeg trenger deg ikke på en mandag, jeg trenger deg ikke til nyttår. Men jeg trenger deg.

Jeg trenger ikke så mange. Jeg liker det, men jeg trenger det ikke. Men du er et behov for meg. Du kan være på andre siden av planeten, det går fint, du kan gifte deg eller bli eremitt eller flytte inn der jeg bor. Alt sammen går like bra, så lenge du finnes. Det er alt jeg trenger. Det er så lite at det blir helt enormt. Jeg trenger at du er. Det gjør det så mye bedre å være meg.

Jeg vet ingen andre som gjør det så bra som du.

Kall det utfordringer, ikke problemer

Livet er som barndommens stigespill, umuligt og komme seg igjennom uten å ramle ned noen stiger.... Men sånn er det for alle, jeg har bestemt meg for at jeg skall begynne og prøve og skrive noen mer posetive innlegg om dagligdagse ting. Gjerne flere oppmuntrene innlegg. Jeg har vanskelig for og skrive om dagligdagse ting, fordi som oftes skriver jeg mest og best når jeg er litt deprimert. Men nå er det sommer, og bloggen min gjennspeiler som regel følelsene mine, og for tiden har jeg det ganske okei :)

Gleder meg forresten utrolig mye til helga, skal reise med venner ned på hytta til "svigers", så skal vi i kr.sand dyrepark på lørdagen. Og som den lille ungen jeg er inderst inne, klarer jeg ikke skjule hvor mye jeg gleder meg, hehe! Flaut og innrømme, men som en klok person(?) en gang sa: man er ikke voksen før man innrømmer barnet i seg.
Føler bloggen jeg som regel er inne og leser på er relativt stillestående for tiden, så det er vist
ikke bare jeg som har blogg-tørke. Men, jeg lover, jeg skal prøve og blogge oftere.
Promise!<3