Ikke alltid like lett og være liten...

For et par dager siden så trasket jeg av gåre til jobb. jeg går alltid i ganske raskt tempo, hater å være for sent ute til ting, så er heller et kvarter tidlig ute.

allikevel så kommer det alltid folk bak meg som skal frese forbi.

jeg går i et raskt tempo,PLS, hold deg bak

.Til tross for at slike ting irriterer meg, synes jeg det er verre med de som går å puster deg i nakken istede for å gå forbi.

men uansett, på vei bort til bussen, der går jeg.

i et hyppig temp glad og fornøyd.

før jeg hører en gnom som kommer traskende bak meg. jeg går fortere. han kommer nærmere.jeg går enda raskere og kjenner jeg begynner å bli småligirritert.

så jeg bestemmer meg for å gå så fort at personen ikke vil ta meg igjen. jeg tråkker tråkker og tråkker, men personen bak meg tar meg allikevel igjen.

når jeg omtrent kappgår igjenom bakklandet, ser jeg personen kommer opp på siden min og er i ferd med å passere meg. jeg nærmest jogger nå. pulsen stiger og jeg merker det er glovarmt innenfor den enorme jakka som får meg til å se ut som hufsa fra mumitrollet.blodsprengt i tryne, svetten renner og pulsen er på max.så snur jeg på hode og ser en to meter lang slusk som passerer meg i et så avslappet tempo at det er skremmende.

han ser ut som en tro kopi av tegneseriefiguren Viggo, og jeg kødder ikke med deg. før han får strekkt ut de lange stankelbeina sine til et steg, har jeg rekkt å ta mine førti. Slasken nikker til meg og gir meg et noe forfjamset smil, får han stirrer ned i bakken igjen og rusler videre. igjen står jeg, pustene og pesene som om jeg hadde løpt maraton, rød som en tomat med svetteperler i pannen og krampe i lårene. Nei, det er ikke alltid like lett å være liten...